- Jeg har lenge hatt lyst til å sykle en lenger tur på grusraceren. En tur med Mikkel Soya Bølstad (forfatter av boka Villmarksykling) i fjor, beviste at det gikk an å klare seg med overraskende lite utstyr, så sant man har mulighet til å skaffe seg forsyninger underveis! Jotunheimvegen har lenge vært i tankene mine. En biltur her for noen år siden satte spor. Den gang tenkte jeg at hit skal jeg tilbake. Da jeg i tillegg kunne kombinere denne med Peer Gynt veien var årets sommertur klar. En god del av bildene er tatt i fart, akkurat slik jeg opplevde dem.
Dag 1
Turen startet som alltid med planlegging. Kart ble lagt frem og rute lagt. Denne gangen sjekket jeg også værmeldingen ekstra nøye. På en slik kort tur kan man droppe litt utstyr dersom været tillater det. Telt ble droppet til fordel for bivvibag og tarp. Dunjakka fikk ligge hjemme sammen med skallplaggene. Leirbuksa ble erstattet med en lett løpeshorts, leirskoene ble også lagt igjen. Kun lettere regntøy ble med i sekken. Ettersom jeg kom til å passere flere byer og tettsteder, tok jeg kun med én dagsrasjon med mat. Dette ga meg et oppsett på 7-8 kg inkludert vann. Herved døpt til "superlett sommeroppsett".
Kjente gruspartier
Turen startet rett utenfor døra hjemme på Lindeberg, og kursen bar raskt mot Nord-
marka. Jeg startet på kjente grusveier og passerte Kikut i det fjerne i god driv. Ved Gjerdingen visste jeg at det kom et enklere stiparti, men det gikk lett å forsere med grusraceren. Derfra var det ikke lange biten til Jevnaker og lunsj. Jeg fikk en liten stigning etter Tverrsjøstallen, med påfølgende nedoverbakke helt til Jevnaker. Etter en rask lunsj med utsikt over Randsfjorden, bar det videre på asfalt. Dette er et kjent parti for mange landeveissyklister. En fin strekning i godt vær og ikke minst riktig vind, lite biler samt fin utsikt. Det ble også en kort kaffe- og bollestopp på Joker Bjoneroa. En koselig butikk som absolutt fortjener en stopp.
DOKKADELTAET
Det gikk utrolig radig denne dagen. Ofte opp mot 30-tallet på GPSen var absolutt ikke så ille. Til sammenligning syklet jeg samme strekning i fjor på en 29+ sykkel, riktig nok med terrengdekk, og da passerte jeg sjelden 20-tallet. Det vil si at på flatmark påvirkes sykkelen lite av oppakningen. Jeg nærmet meg etter hvert det vakre Dokkadeltaet, og nøt utsikten mens jeg nærmet meg selve Dokka. Jeg fanget middagen på Coop'n og tok en liten avsjekk med kartet. Klokka var enda ikke blitt 18:00, så selv om dagens mål var nådd, bestemte jeg meg for å sette kursen videre nordover. Jeg fortsatte i ro og mak i retning Fagernes. Noe videre mål hadde jeg ikke satt, så jeg begynte å speide etter mulige leirplasser. Som forventet var det ikke flust med plasser langs Riksvei 33, men helleristninger - det har de! Igjen så fasinerer sykkelen. Selv om jeg hadde sett skiltet fra en bil, så hadde jeg aldri stoppa. På sykkel falt det helt naturlig å ta en titt.
Campingplass
Vel 20 km fra Dokka kom jeg til en campingplass. Med tanke på at dette var første stedet jeg fant på denne strekningen, tok jeg ingen sjanser. Dette ble stedet. Jeg tok en rask sjekk på værmeldingen før jeg la meg til. Tordenbyger var meldt gjennom natten. Tarp fristet lite og en hytte var ledig, så valget var enkelt. Ikke spesielt hardcore, men med 172 km på 8 timer og 40 minutter, var det ikke noe å lure på.
Dag 2
Dagen startet med en god frokost. Været var allerede lettere og det så ut til å bli en bra dag. I det jeg dro på meg sykkeltøyet husket jeg hvorfor jeg foretrekker ull til slike turer. Jeg testet kunstfiber ytterst denne gangen, ull innerst selvsagt. Grunnen til at valget falt på kunstfiber denne gangen var rett og slett lommene. Jeg syklet uten sekk, og ønsket maksimal kapasitet på lommene. En ulltrøye begynner å henge når du legger en liten sjokolade i lomma, og her skulle jeg fylle lommene til randen.
Brutal stigning
Det ble en brutal start på dagen. Litt mør fra gårsdagen og rett inn i stigning etter første sving. Drøye 500 høydemeter første timen. Skal si hodet fikk prøvd seg! Fra å cruise i 30 km/t dagen før, til å stange i motbakke fra første tråkk. Nå kjente jeg oppakningen. Etter vel en time bikket det nedover, og det deilig å kjenne vinden i skjegget igjen. E16 fristet lite Ved Bjørgo traff jeg E16, men den fristet lite. Jeg hadde kun med meg oversiktskart denne gangen, så ingen kart å ty til. Men GPS hadde jeg. Jeg fant en spennende vei, zoomet inn på GPS, og det så ut til at den skulle følge E16 et godt stykke så jeg tok sjansen. Og nettopp slike veier er en av grunnene til at jeg driver med tursykling! Det viste seg nemlig at dette var den gamle Valdresbanen som var gjort om til sykkelsti. Alle nedlagte jernbanestrekninger burde egentlig bli sykkelstier! Jeg skulle kanskje visst om denne strekningen ettersom jeg skulle sykle der, men halve moroa er å oppdage nye, spennende ting.
Følte meg som et hurtigtog
Jeg nøt denne fine strekningen helt til Fagernes, og følte meg som hurtigtog hele veien. Det ble en obligatorisk lunsj i Fagernes, før jeg tok fatt på den lange stigningen opp mot Beitostølen og videre innover i fjellheimen. Ville jeg klare å nå starten på Jotunheimvegen før det var på tide å køye?
Veien opp til Beitostølen gikk lettere enn ventet. Jeg ankom tidlig, så da ble det raskt påfyll før jeg satte kursen mot Bygdin. Bakken ble straks litt brattere, og snart kom Bitihorn til syne. Jeg hadde ikke fått meg kaffe på Beitostølen, men heldigvis kom Bitibua til unnsetning. Det er lite som slår kaffe og lapper med hjemmelaget geitost.
Bygdin
Bygdin kom også raskere enn forventet, enda det bare var tidlig ettermiddag. Jeg bestemte meg for å fortsette kursen mot Jotunheimvegen og passerte turens nest høyeste punkt, før jeg fortsatte innover Frya. Ved inngangen til Jotunheimvegen var det nesten så jeg måtte klype meg i armen. Den strålende solen jeg hadde hatt hele dagen stod fortsatt høyt på himmelen, og vinden blåste rett østover. Enkelt fortalt: Jeg syklet i medvind! Nå ventet ca 5 mil med flott grusvei. Hvor langt ville jeg nå i dag?
Haugseter – Skåbu
Fjellet viste seg virkelig fra sin beste side. Når det i tillegg blåser rett vei, er det bare å stå på. Naturen var ekstra lett å nyte på en dag som denne. Det ble en rask spisestopp på Haugseter, deretter ble nesa satt mot Skåbu. Med vinden i ryggen var det nesten som å kjøre elsykkel. Jeg glemte at jeg faktisk syklet der jeg speidet etter gode bilder. Noen bakketopper, og mange bilder senere, ankom jeg Slangen og Slangslona. Der tok jeg en rask vurdering på om jeg skulle campe for å slippe stigningen opp til Skåbu (som jeg måtte ned igjen neste dag). Men jeg burde ha skjønt tegninga da jeg så en drøss med sportsfiskere. Det var klekking av mygg. Fint for dem, dumt for meg! Skåbu ble det. Drøye 200 meter med klatring, fordelt på 7 km. Tallene er ikke så skremmende i seg selv, men jeg hadde allerede 10 timer i bena.
Skåbu glimtet til. Her var det festival, så campingenvar full og alle campbare områder var bebodd. Løsningen ble et overbygg på skolen. Sikkert ikke helt etter boka, men det gjorde jobben. Skåbu bød på både på øl, potetgull og musikk. En perfekt avslutning på en lang dag.
Dag 3
Jeg våknet til regnvær, men heldigvis kom sola frem innen frokosten var fortært og
sykkelen var pakket. Skåbu er forresten Norges høyestliggende komplette bygdesamfunn. Dagen startet derfor med en skikkelig utforkjøring. Gårsdagens høyde-meter forvant i et jafs. Nye ventet, Peer Gynt vegen var i sikte. Kroppen var mør, så det ble rolig sykling der jeg vant høydemeter sakte, men sikkert. Etter hvert var jeg oppe på fjellet igjen. Med vinden i ryggen nok en gang! Jeg nærmest fløy over fjellet, mens jeg koste meg og nøt utsikten. Etter Skei satte jeg kursen mot Gausdal og videre mot Lillehammer hvor toget ventet. Det ble mange mil på få dager. En fantastisk tur, hvor flere av strekningene skal sykles igjen!
Tekst og foto: Stian Benkø